Hei voksenlivet, jeg er klar!





 

Så sitter jeg her i sofaen, litt pjust dagen derpå dette bildet. Jeg har enda ikke innsett det, men tenker nok det siger inn en gang i august at jeg faktisk endelig, etter hele livet på skolebenken, skal prøve meg som "ekte voksen".

 

Da jeg var 19 år reiste jeg spent til Oslo for å bli danser. Hele åtte år senere står jeg i Stavanger og kan endelig kalle meg en danser. Helt på ekte! Det ble definitivt ikke den raskeste veien til målet, men noen ganger er tross alt den langsomme veien det bedre valget. Det var i hvert fall det for meg. Jeg skjønte det ikke da jeg var 19, men i dag kunne jeg ikke vært mer glad for at det ble akkurat som det ble.

 

Mye har skjedd på disse åtte årene. Jeg har levd i Oslo, Lyngdal, Kongsvinger, Nederland og Stavanger. Jeg har vært igjennom 4 (!) forhold, for ikke å snakke om funnet en mann som faktisk utrolig nok ser ut til å fungere helt ypperlig på langsikt. Hvem skulle trodd at det var mulig? Jeg har møtt venner for livet. Jeg har vært utbrent, og jeg har vært superfrisk.

 

Jeg har lest meg igjennom utallig mange bøker. Jeg har pugget i dusjen, på butikken, i drømme og kanskje mest bare vært våken på natten for å få oversikt over alt virvaret i hodet. Jeg har opplevd dager der det føles ut som om beina kommer til å falle av om man danser mer, og jeg har hatt noen dager der jeg har følt meg i skikkelig toppform. Jeg har ledd og grått noe som føles ut som en million ganger i glede og frustrasjon over livet og alt som følger med. Og jeg har vært takknemlig. Takknemlig for å ha muligheten til å tilegne meg så mye kunnskap jeg bare vil i trygge omgivelser. Det er ikke alle som er så heldige. Jeg er takknemlig for å alltid føle meg nysgjerrig på å lære nye ting, og å forstå at uansett hvor mye nytt man lærer, så blir man aldri, aaaldri utlært. Vissheten om at jeg kommer til å være uten peiling resten av livet, gjør meg så glad som få andre ting! Tenk da, å faktisk kunne være i yrker der man aldri gror inn i et fast mønster! Der man alltid må tilegne seg ny kunnskap og være nysgjerrig på alt man enda ikke kan. Snakk om å være heldig!

 

Jeg føler det er hundre år siden jeg gikk naiv og oppgiret ut av videregående. Og det skal det kanskje føles ut som også; 20-årene er tross alt til for å finne seg selv. Prøve og feile. Feile litt mer. Og enda litt mer. Og så kanskje, om man er heldig og målbevisst, komme inn på en sti som kan passe. Jeg er redd, men mest spent på hva som er i vente. Hva enn man ønsker å oppnå i livet: det skjer kanskje ikke alltid som planlagt, men vil man det nok og jobber hardt, så kommer det til å skje før eller siden. Og sånn er det med den saken :)

 

Jeg klapper meg på skuldera for å ha fullført tre råe utdanninger. Det er faktisk ikke så verst! Men nå gleder jeg meg til nye utfordringer.

 

Hei voksenlivet, jeg er klar!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits